Bokanbefaling: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

Siri Pettersen er en tegneserieskaper og fantasyforfatter med røtter i Nord-Norge. Det er en kombinasjon vi kan like! Det er det flere som gjør, så Siri har blitt nominert til en haug med priser, og vunnet noen av dem. Bøkene er oversatt til flere språk, og har solgt i massevis. Nylig solgte hun til Tyskland. Hun har til og med solgt filmrettighetene.

Odinsbarn er den første boka i serien Ravneringene. Jeg har foreløpig bare lest den første, men førsteboka gjorde at jeg har lyst til å lese andreboka. Mission accomplished.

Ravneringene er fantasy i et norrønt univers. Bare atte litt annerledes. Hovedpersonen er ei jente som heter Hirka. I motsetning til alle andre i den verdenen hun vokser opp i, har hun ikke hale. Det er fordi hun er et Odinsbarn, en embling. Eller et menneske, formodentlig. De med hale er redde for Odinsbarn, redde for at de skal få “råta” av henne. Så hun passer ikke særlig godt inn, og blir langt på vei utstøtt. I tillegg brygger det opp til krig. Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, det kan dere lese i selv i boka.

Det jeg kan si, er at historien foregår i et gjenkjennelig og spennende univers med interessante skapninger. Selv om de fleste karakterene har hale, er de svært så menneskelignende – med menneskelignende egenskaper og svakheter. Vi hopper rett inn i handlingen, og introduseres gradvis for universet – helt uten kjedelige infodumps.

Det ligger noe nedtonet magisk over denne verdenen, men historien drives fram av valgene folk gjør. Kanskje man kan si at det er mer overtro enn magi, og mye er kanskje ikke så magisk som folk skal ha det til. Det er fint, for hverken helter eller fiender har nevneverdig hjelp av magi eller overnaturlige evner.

Pettersen er veldig flink med ord. Det er noe Rowling-aktig med hvor godt hun treffer med navn på personer, steder og konsepter – sånn at navnet alene langt på vei sier noe om hva det er. Råta. Slokna. Evna. Veldig treffende.

Denne forkjærligheten for ord bidrar muligens til at tempoet trekkes ned. Om det er en fordel eller ulempe, er en smakssak. Man får rikelig tid til å bli kjent med Hirka, hennes venner og uvenner, og når boka avsluttes er jeg genuint nysgjerrig på hva som skjer videre.

Dette har vært en spennende bekjentskap, som jeg absolutt kan anbefale.

 

Boka kan blant annet kjøpes HER. Og en haug med andre steder 🙂

Bokanbefaling: «Den siste vikingkongen: Krigens læregutt» av Jan Ove Ekeberg

Ekeberg har lang erfaring som journalist for blant annet VG, Dagen Næringsliv, NRK og TV2. Nå er han forfatter på heltid. Over de siste 30 årene har han skrevet et titalls bøker. Av disse er åtte skjønnlitterære romaner og de fleste av disse er historiske.

I «Den siste vikingkongen: Krigens læregutt» beskriver han historien bak, og selve, slaget på Stiklestad i 1030. Dette er en avgjørende og særdeles spennende epoke i Norges historie og vi får et innblikk i hvordan det var, eller kunne vært, for en rekke historiske skikkelser i denne perioden.

Mesteparten av boka opplever vi gjennom den unge Harald (som senere fikk tilnavnet Hardråde) sine øyne. Han er den yngre halvbroren til Olav Haraldson (også kalt Olav Digre og senere Olav den Hellige) som er konge i landet på den tiden. Olav blir jaget ut av landet, mens Harald blir igjen på hjemgården. Der prøver han å beskytte familien og gården mot angrep fra barndomsvennen Ragnar fra nabogården. En feide som utvikles og følges opp gjennom boka. Til gården kommer også Rane Kongsfostre, en av de fremste vikingene i perioden. Rane er derimot hardt skadet og gammel når Harald treffer han, og Harald er lite imponert av oldingen. Det skal derimot vise seg at det er godt med både krefter og vilje igjen i den gamle krigeren.

Sammen legger den unge Harald og den gamle ringreven Rane, ut på en reise som blir både begivenhetsrik og farlig. Reisa ender til slutt ved slaget på Stiklestad, det største slaget som til da hadde vært kjempet i Norge.

Boka er en perfekt sommerferiebok. Underholdene og lettlest. Den har riktignok med et ganske stort antall navngitte karakterer, men det er ikke vanskelig å holde kontroll på de viktigste personene. Mange av de som nevnes er virkelige personer og det er nok også grunnen til at persongalleriet er såpass stort. Rane Kongsfostre skiller seg ut blant de mange karakterene og er en herlig skikkelse å bli kjent med. Men også flere andre historiske personer blir gitt liv som Tore Hund, nevnte Olav Haraldsson, og brødrene Finn, Kalv og Torberg Arnesson.

Personlig synes jeg at det første halvdelen av boka er hakket bedre enn den siste delen. Det kan være fordi noen av de virkelige historiske hendelsene har diktert hvordan fortellingen blir. Og det er jo ikke alltid virkelige hendelser lager den beste historien. Uansett boka gir et fint innblikk i en spennende periode av Norges historie, er velskrevet og underholdene.

Interesserer du deg for perioden er den absolutt verdt å lese.

-Ole

 

Bokanbefaling: “Alv Erlingsson” av Tore Skeie

Alv Erlingsson – Fortellingen om en adelsmanns undergang

Dette er ei bok jeg ikke visste om, før den ble anbefalt på en tråd på Facebook. Ettersom det er sommer og lesetid, og den lå tilgjengelig på Storytel, tok jeg fatt på den.

Boka begynner bra, med en viss adelsmann som nærmer seg sin undergang. Så spoler vi tilbake til Birger jarl i Sverige. Da er alle Tempelridder-fans på hjemmebane, ettersom det er den fiktive Arn Magnussons ekte sønnesønn, og hovedperson i den fjerde boka i Tempelridder-trilogienArven etter Arn.

Den godeste Birger fikk tre sønner. En av dem ble konge, den andre ville heller være konge selv, og den tredje var det visstnok ikke så mye futt i. Det ble dårlig stemning, og kongen flyktet til Norge. Der møtte han Alv Erlingsson. Neida, ikke den Alv Erlingsson, men farfaren hans. Alv Erlingsson, den eldre. Dermed ble den slekta involvert.

I tillegg ble det krig i Norge. Skule Bårdsson, av typen jarl, gjorde opprør mot kong Håkon Håkonsson, som til alt overmål var gift med datteren hans. Derfra følger vi historien et halvt århundre på 1200-tallet, og Alv Erlingsson (den yngre) blir etterhvert kong Erik Magnussons jarl. Jeg skal si så mye mer om handlingen.

Vi får innsikt i politiske handlinger, avtaler og korrespondanse. Vi lærer om ekteskap, handel og kriger, og vi møter kjente karakterer som Magnus Lagabøte, Edvard Longshanks og Robert Bruce (han fra Braveheart). For min egen del syntes jeg det var spennende å lære om hvordan Hansa-statene etablerte sitt grep om handelen i Norge.

Jeg sier lærer, fordi Skeie er en historiker. Dette er ei historiebok, som er meget grundig med hensyn til kilder og bakgrunnsinformasjon. Dersom det er noe forfatteren ikke vet om, skriver han at dette kjenner vi ikke til. Det gjør naturligvis det hele veldig troverdig. Dersom man ønsker å lære om Norge på 1200-tallet, er dette ei god bok.

Det man mister i ei bok av denne typen, er et engasjement for karakterene. Det er synd, fordi middelalderen, kongene, jarlene og enkedronningen gir et herlig utgangspunkt for en fengende historie.

Alt i alt var dette ei veldig lærerik bok, med noe begrenset underholdningsverdi.

– Tony

Bokanbefaling: «Fin Gall» av James L. Nelson

James Nelson er en amerikansk forfatter som har har spesialisert seg på historisk fiksjon fra ulike epoker. Fin Gall (2013) er hans ellevte bok, og den første av seks bøker i serien Book of the Norsemen.

Uttrykket fin gall er keltisk for de lyse fremmede, som representerte nordmenn som kom til Irland på 800-tallet. Danene ble kalt dubh gall, som visstnok skulle bety de mørke fremmede. Nordmennene kom først, på begynnelsen av 800-tallet. De slo seg ned langs kysten, uten at irene gjorde så mye innsats for å bli kvitt dem. Det fikk de etterhvert angre på, ettersom nordmennene snart begynte å angripe kirker og klostre rundt om på øya. Rundt 840 etablerte nordmennene – ledet av den brutale Torgils – en longphort ved elva Liffey. Irene kalte stedet Dubh linn, den mørke kulpen. Nordmennene kalte det Dyflin, senere Dublin.

Handlingen i boka Fin Gall virker å være lagt til 852-853. Den norske vikingen Thorgrim Nightwolf ankommer Dublin med skipet Den røde drage, og finner snart ut at byen er styrt av daner. Det oppstår en heftig konflikt, og noen av Thorgrims menn rømmer Dublin med danene i hælene.

Som om ikke det var nok, får de også en haug med irer på nakken. Irene mistenker Thorgrim for å ha stjålet Kronen av de tre kongeriker, som høvdingen Máel Sechnaill mac Ruanaid trenger for å erklære seg storkonge over de irske klanene. Men det er også andre som gjerne skulle hatt tak i kronen, så det blir et himla liv.

Fin Gall er ei bok fullstappet av action. Selv om de fleste karakterene er fiktive, får man ei ganske bra innføring i det kaotiske politiske klimaet i 800-tallets Irland. Man kunne kanskje ønske at persongalleriet var noe mer utviklet og nyansert, men alt i alt grei underholdning.

Bokanbefaling: «Tempelridderen» av Jan Guillou

Til glede for de som liker å lese historisk fiksjon, vil vi dele noen bokanbefalinger i månedene som kommer. Dersom noen av leserne har egne tanker om bøkene, er det veldig fint om dere skriver en liten kommentar om deres mening.

Vi vil begynne med Tempelridder-serien av Jan Guillou, fordi de er blant de beste bøkene som fins. Faktisk så gode at halvparten av oss leser disse bøkene på nytt hvert år. Den andre halvparten mener at det er nok å lese ei bok én gang. Sistnevnte halvpart tar feil. En vis mann har en gang sagt: «Enhver bok som er verdt å lese én gang, er verdt å lese på nytt». Den vise mannen har rett.

Bøkene er en trilogi, bestående av fire (!) bøker. Veien til Jerusalem, Tempelridderen og Riket ved veiens ende utgjør trilogien. Men det er obligatorisk å få med seg avslutningen i den fjerde boka, Arven etter Arn. For de som liker lydbøker, vil vi anbefale den svenske versjonen, lest av den utmerkede Tomas Bolme, som evner å gi alle karakterene liv.

Det fins også en miniserie på Netflix, der Anders Baasmo Christiansen representerer Norge. Han gjør en god innsats som Harald Øysteinson, men bortsett fra det bør man styre langt unna TV-serien til man har lest bøkene. Mange ganger. Nok om det, tilbake til de fantastiske bøkene.

Handlingen er lagt til Sverige i andre halvdel av 1100-tallet. Dvs, Sverige var ikke samlet til et rike på det tidspunkt, og det er nettopp dette som setter konteksten for handlingen. Vi får betydelig innsikt i striden mellom Erikere, Folkunger og Sverkere, som i mange generasjoner kjemper om kongemakten, gjennom kriger, drap og ekteskap.

Vår helt er Arn Magnusson. En usedvanlig talentfull Folkung som får en uvanlig oppvekst. Han forelsker seg i den vakre Cecilia Algotsdotter, og alt ser riktig rosenrødt ut. Ei stund…

Arn er en av få fiktive karakterer i denne historien. Vi møter en haug av faktiske personer, som ættejarlen Birger Brosa, Magnus Måneskjold, Hellige St. Erik, Ebbe Suneson, Saladin og Richard Løvehjerte! Det gjør at man sitter igjen med masse kunnskaper om en avgjørende periode i Sveriges historie, og ganske mye om «Det hellige land».

Tempelridderserien er en herlig blanding av kjærlighetshistorie, politikk og militærhistorie, med spennende karakterer som man virkelig blir glad i. Den anbefales på det aller groveste. Den burde strengt tatt være obligatorisk. Les bøkene. Nå!

Om bare noen kunne skrive noe lignende om samlingen av Norge…