Ekeberg har lang erfaring som journalist for blant annet VG, Dagen Næringsliv, NRK og TV2. Nå er han forfatter på heltid. Over de siste 30 årene har han skrevet et titalls bøker. Av disse er åtte skjønnlitterære romaner og de fleste av disse er historiske.
I «Den siste vikingkongen: Krigens læregutt» beskriver han historien bak, og selve, slaget på Stiklestad i 1030. Dette er en avgjørende og særdeles spennende epoke i Norges historie og vi får et innblikk i hvordan det var, eller kunne vært, for en rekke historiske skikkelser i denne perioden.
Mesteparten av boka opplever vi gjennom den unge Harald (som senere fikk tilnavnet Hardråde) sine øyne. Han er den yngre halvbroren til Olav Haraldson (også kalt Olav Digre og senere Olav den Hellige) som er konge i landet på den tiden. Olav blir jaget ut av landet, mens Harald blir igjen på hjemgården. Der prøver han å beskytte familien og gården mot angrep fra barndomsvennen Ragnar fra nabogården. En feide som utvikles og følges opp gjennom boka. Til gården kommer også Rane Kongsfostre, en av de fremste vikingene i perioden. Rane er derimot hardt skadet og gammel når Harald treffer han, og Harald er lite imponert av oldingen. Det skal derimot vise seg at det er godt med både krefter og vilje igjen i den gamle krigeren.
Sammen legger den unge Harald og den gamle ringreven Rane, ut på en reise som blir både begivenhetsrik og farlig. Reisa ender til slutt ved slaget på Stiklestad, det største slaget som til da hadde vært kjempet i Norge.
Boka er en perfekt sommerferiebok. Underholdene og lettlest. Den har riktignok med et ganske stort antall navngitte karakterer, men det er ikke vanskelig å holde kontroll på de viktigste personene. Mange av de som nevnes er virkelige personer og det er nok også grunnen til at persongalleriet er såpass stort. Rane Kongsfostre skiller seg ut blant de mange karakterene og er en herlig skikkelse å bli kjent med. Men også flere andre historiske personer blir gitt liv som Tore Hund, nevnte Olav Haraldsson, og brødrene Finn, Kalv og Torberg Arnesson.
Personlig synes jeg at det første halvdelen av boka er hakket bedre enn den siste delen. Det kan være fordi noen av de virkelige historiske hendelsene har diktert hvordan fortellingen blir. Og det er jo ikke alltid virkelige hendelser lager den beste historien. Uansett boka gir et fint innblikk i en spennende periode av Norges historie, er velskrevet og underholdene.
Interesserer du deg for perioden er den absolutt verdt å lese.
-Ole
