Viking and fantasy authors
Ebok-utgaven er allerede tilgjengelig her.
Vi kan love masse spenning, heftige slagscener, ikke så reint få dødsfall og en passelig stor porsjon håpløs kjærlighet. Alt ligger dermed til rette for ei forrykende avslutning på historien om Ulv, Marcus og Julia – for denne gang.
De som vil være først ute, og få gratis frakt og en hyggelig rabatt på kjøpet, kan forhåndsbestille boka her. Forhåndssalget varer til 28. juli.
Nå har de montert en egen vegg for bøker om vikinger og norrøn mytologi.
Der finner vi nå Viking og Fredløs, i selskap med blant annet den aldeles utmerkede Norse Mythology av Neil Gaiman.
Aldri har noen formidlet historien om de aldeles gale norrøne gudene så godt og humoristisk som Gaiman.
Dersom du befinner deg i nærheten av noen av Outlands butikker i sommer, anbefaler vi deg å stikke innom og slå hjel 5-6 timer.
Til daglig er han spesialist i psykiatri, og jobber han som klinikksjef Hode og bevegelsesklinikken ved Nordlandssykehuset i Bodø.
På fritiden skriver han fiksjonsbøker fra vikingtida.
Nå er 41 år gamle Tony Bakkejord klar med utgivelsen “Fredløs” – en fortelling om norske vikingers herjinger i England og Irland på midten av 800-tallet.
Den har han forfattet sammen med sammen med barndomsvennen Ole Åsli, som har doktorgrad i psykologi, og er førsteamanuensis ved UiT.
Bak utgivelsen ligger det nitidig research – og handlingen er sterkt forankret i historien, der steder, hendelser, karakterer og hverdagsliv er fremstilt så tidsriktig som mulig.
– Vi er veldig glad i historie begge to og har lest veldig mye om perioden vi skriver fra. Det som har skjedd i verden gjennom historien er utrolig spennende. Da har vi funnet et balansepunkt hvor vi skriver fiksjon, med et historisk bakteppe, sier han til Bodø Nu.
Boken er den andre i triologien “To konger”. Første bok ble publisert i juni for et drøyt år siden, mens avslutningen er ventet neste sommer.
Alle vil oversettes til engelsk.
Hovedpersonene i bokserien er tenåringer i første bok. Leseren opplever verden og hendelsene gjennom deres øyne, tanker og fortolkninger.
De som overlever, blir eldre og etterhvert voksne i løpet av andre og tredje bok, og forholder seg til sine omgivelser som voksne.
Saken fortsetter under bildet.
Bakkejord er sparsom med informasjon om handlingen i Fredløs, for å ikke spoile forgjengeren, men beskriver den slik:
– Førsteboken avsluttes med at karakterene våre har havnet på et vikingraid i Irland. Andre bok plukker opp tråden derfra. Vi har vært opptatt av å ha god fremdrift, så boka skal være spennende å lese.
– Hvordan få du tid til å skrive ved siden av jobb som klinikksjef?
– Det hjelper på at jeg ikke har noen større interesse for å se på TV. Da får du frigjort tid. Det er også slik at man går å tenker på et kapittel i noen dager eller uker, før man skriver det ut. Så går man i gang med et nytt kapittel. Da skriver man plutselig en bok i løpet av et år.
For forfatterne har det viktigste vært å fortelle en spennende historie, med karakterer man misliker eller bli glad i – og som utvikler seg gjennom bøkene.
De mener derfor at To konger passer fint i bokhylla til alle som er glade i gode historier – også litt yngre lesere.
– 800-tallet var en brutal tid, der vold, sykdom og død preget hverdagen. Dette kommer også tydelig fram i bøkene. Vi har imidlertid valgt å ikke utbrodere disse aspektene, så ungdom skal også kunne lese bøkene uten å bli skremt av innholdet, forteller han.
Triologien gis ut på Envig forlag – duoens eget.
Den kan publiseres både som e-bok og i vanlig bokformat hos en bokhander nær deg.
– Det er veldig morsomt og inspirerende å gjøre noe sammen. Vi er venner fra oppveksten som nå bor i hver vår by. Det har vært veldig fint for oss å ha et fellesprosjekt de siste årene.
– Hva er ambisjonene deres med bokprosjektet?
– Vi har ambisjoner på mange plan. Først og fremst ønsker vi å skrive noe som folk har lyst til å lese. Man lærer også mye annet ved å gi ut bok: Samspillet med pilotlesere, redaktører og andre forfattere, utvikle nettsider og nettbutikk, jobbe med markedsføring og så videre. Det er veldig utviklende.
Fredløs har lanseringsdato i dag og kan kjøpes i landets bokhandler og nettbokhandler, eller bestilles direkte fra forlaget.
I anledning utgivelsen av Fredløs, har vi gjort et intervju med vår eminente redaktør, Espen Selmer-Torgersen.
Det kan være en ganske brutal opplevelse å sende et manus til en pilotleser, redaktør eller korrekturleser. I praksis ber vi kunnskapsrike folk om å påpeke det meste de finner av feil og dårlige formuleringer.
Espen har den utmerkede egenskapen at han klarer å påpeke muligheter for forbedring i tekst, språk og manus, samtidig som han fremhever det som er positivt i så stor grad at vi bevarer entusiasmen og troen på at vi kan skrive noe som er bra. Så la oss se hva han har å fortelle om seg selv og jobben sin.
Hvem er du?
Jeg er 44 år gammel, bor i Oslo, men er oppvokst i nærheten av Rjukan i Telemark. Jeg har jobbet med journalistikk og tekst siden jeg begynte som vikar i lokalavisen Rjukan Arbeiderblad og lokalradioen Radio Rjukan, mens jeg gikk på videregående skole. De siste 6-7 årene har jeg jobbet som manuskonsulent og redaktør i forlagsbransjen.
Hva er de beste bøkene du har lest?
Et vanskelig spørsmål å svare enkelt på. Men det er noen bøker jeg alltid kommer tilbake til: Ringenes Herre, hele Harry Potter-serien, «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» av Pedro Carmona-Alvarez og «Eleanor og Park» av Rainbow Rowells. Men fra de siste årene står Siri Pettersens «Ravneringene»-trilogi meget høyt på listen.
Hvem er din favorittkarakter i de bøkene du har lest, og hvorfor?
Hirka i Ravneringene er en strålende heltinne. Sterk, omsorgsfull, rettferdighetssøkende, usikker og modig – alt på en gang. Jeg har sansen for helter og karakterer som ikke har bare en dimensjon, men som har styrker som veies opp og utfordres av deres svakere sider. Men det er klart at Sam Gamgod også er en av favorittene – egentlig av de samme årsakene.
Hva gjør en redaktør?
En redaktør er en slags første leser av et manus, og en som forsøker å hjelpe forfatterne med å komme i mål på best mulig måte. Samtidig skal redaktøren sørge for at forfatteren ikke mister sin egen stemme. Mye av arbeidet for meg til daglig handler om å bistå med å holde styr på historien og plottet, sørge for at trådene som er lagt ut samles på en god måte. Det er også viktig å identifisere de avgjørende øyeblikkene som virkelig må fungere godt. Og så handler det en del om å se karakterene i boken og hjelpe til å utvikle dem så de trer frem som levende karakterer, som responderer på troverdig vis overfor hverandre.
Hvilke egenskaper, ferdigheter og utdanning må man ha for å være en god redaktør?
Jeg har egentlig ingen utdanning som kvalifiserer meg for å være redaktør. Men, jeg har lest mye, skrevet mye og har fått lov til å jobbe meg inn i bransjen. Man må være strukturert, ha overblikk og tålmodighet. Og så er det klart at det er viktig å kunne være en som oppmuntrer og finner det positive i tekst og arbeid. Det er klart det er tøft for en forfatter å få tilbakemeldinger om ting som må gjøres annerledes, ting som ikke er godt nok etc. Det er viktig med en balanse.
Hvordan er din jobb som “freelance” annerledes enn for redaktører som jobber for et forlag?
Det er litt avhengig av hva jeg jobber med. For enkelte oppdragsgivere er jeg egentlig en første redaktør. Forlaget har en redaktør på prosjektet, mens jeg går inn i rollen som konsulent som jobber med forfatteren frem til manus er klart for redaktørens siste gjennomgang. Men jeg har også jobbet som redaktør for folk som gir ut på eget forlag. Da er det kanskje ikke så stor forskjell til en redaktør ansatt i et forlag.
Hva er det beste med å jobbe som du gjør?
Jeg får gjort det jeg kanskje liker aller best: å lese!
Hva skal til for at en bok er “god” fra en redaktørs ståsted?
Det er mange forskjellige ting som må være på plass. Historien må henge sammen, den må ha en god start som får folk til å ville bli med videre. Samtidig må den «komme i havn» på en god måte, hvor leseren skal føle at de rette og viktige svarene er gitt. Så må selvsagt det språklige fungere og det må være en troverdighet både i karakterer og dialog. Det enkleste er kanskje å si at den må oppleves som ferdig, hel og komplett. Innbakt i dette ligger også en grundig vurdering på hvorvidt historien er salgbar.
Hvordan er det å samarbeide med forfattere?
Det er noe av det spennende. Det er nemlig så store forskjeller fra forfatter til forfatter. Når jeg jobber med serieromaner så får jeg etter hvert god kjennskap til styrker og utfordringer som hver enkelt forfatter har. På den måten føler en at en egentlig blir ganske godt kjent med hver enkelt. Og så er det så morsomt når man går fra et prosjekt til et annet og tre inn i ulike verdener i manusene og ulike hoder hos forfatterne. Og så er det selvsagt mye å lære hos noen forfattere som jeg kan ta med meg i arbeidet med andre. Slik blir det en form for evig læresirkel hvor alle får med seg noe fra andre – uten at de egentlig er klar over det
Vi mener selv at vi skriver ganske forskjellig og at denne forskjellen er mer utpreget i ‘Fredløs’ – sitter du med noe idé om hvem som har skrevet hva når du jobber med boka?
Nei. Jeg har ingen formening om hvem som har skrevet hva. Kanskje kan det merkes at det er en forskjell fra tid til annen, men det oppleves gjennomgående som om dere snakker med en stemme. Samtidig, og det er jo et godt tegn, så er det tydeligere inntrykket at det er de forskjellige karakterene som skaper en form for ulik stemme, stemning etc.
Du har vært redaktør for begge bøkene våre. Kan du si noe om likheter og forskjeller mellom de to bøkene?
Den største forskjellen er vel egentlig at historien og karakterene synes å ha «satt seg» litt bedre i bok 2. Dette er slettes ikke noe som er uvanlig når man skriver en serie. Tenk bare på hvordan det er på tv-serier. Der kan det gjerne ta lang tid før en virkelig har følelsen av at karakterene faller ordentlig på plass. Når man skriver en serie vil det uansett gå med en del mer energi i første bok på å etablere plott, de lange linjene og karakterene. Når man begynner med bok to vil dette lettere falle på plass. I den andre boken oppleves det også som at historien har en litt tydeligere retning. Det kan kanskje sies som at det er som om forfatterne har funnet karakterene enda bedre i bok to. Og dette er som sagt veldig vanlig.
Har du blitt overasket over noe i de to bøkene?
Jeg kanskje blitt mest overraskte over hvor bra forfatterne har taklet å fortelle en historie som foregår på et såpass spredt geografisk område, hvor vi skal være i flere synsvinkler (karakterer) og hvor det åpenbart er mye historiske detaljer å ta hensyn til. Dette er ting som er utfordrende og som det egentlig er litt overraskende at sitter såpass godt til å være de første bøkene forfatterne skriver.
Hvis du skulle trekke frem en ting som er bra med “Fredløs”, hva ville det være?
Det aller beste er nok hvordan det blir holdt en spenning knyttet til de to hovedlinjene: Marcus og Ulvs ulike historier. Og grunnlaget som ble lagt i den første boken for deres relasjon, hvor Ulv er den som dreper Marcus sin far, dras det god nytte av utover i historien og også i bok 2. Og forfatterne lar også de to linjene møtes, egentlig ganske forsiktig, men likevel nok til at det holdes på spenningen og nerve i selve relasjonen som er så viktig for hele historien.
Hvem er din favorittkarakter i “To konger”-bøkene, og hvorfor?
Jeg tror det må være Ulv. Og det kanskje aller mest fordi han har dette ved seg at han kanskje ikke er så modig som han skulle ønske, at han egentlig er litt feig, men likevel vokser gjennom tingene han er med på. Og egentlig er han jo kanskje den som har vokst mest og forandret seg sterkest av alle karakterene i bøkene – så langt i det minst.
Hvis Magnus Trygg og Geir Galne hadde møttes i en duell – hvem hadde vunnet?
Jeg hadde nok holdt en knapp på Magnus.
Espen har selv har gitt ut ei bok som heter Hjem og snu kjerringa. Det er ikke en samlivsmanual, men ei samling av de største og minste gullkornene i norsk sportshistorie.
Det knaket under skoene til Ulv. Det var lyden som for alltid kom til å være lyden av jul. Stjerneklar himmel, frosten som bet i kinn og på nesetipp, far som nynnet på en av de sangene han bare nynnet på denne tiden av året, fullmånen – alt bidro til stemningen. Men aller mest var det knakingen av føtter på kald, glitrende snø. Kjelken var lastet med masse godt. De var på vei hjem fra Sigurd jarls gård. Der hadde de byttet til seg skinke, mjød, brød, øl, og tørket frukt. Alt var lastet på den store kjelken far brukte til å dra ved med til vanlig. Skiene hadde de også lagt på lasset. På vei til gården hadde de gått på ski, men en fullastet kjelke ble for vanskelig å dra med ski på beina, mente far. De var på vei opp kollen som var midt mellom jarlens gård og hjemme. «Midtveiskollen», som far hadde navngitt den. Når de nådde toppen ville de sette seg på kjelken og ake ned. Turens høydepunkt.
«Følger du med på himmelen, Ulv?» Far så opp mot stjernene mens han snakket, frostrøyken sto ut som en sky fra munnen hans.
«Nei», svarte Ulv, «jeg tror ikke jeg blir å se noe der, i år heller.»
«Nei, det har du nok rett i. Den som lukker øynene om kvelden, ser aldri stjernene».
Ulv ga far et blikk. Et sånt blikk som alle foreldre lærer seg å kjenne. Blikket som sier: «Ååå, du er SÅ teit». Så sa han:
«Jeg sluttet å se etter Hugin og Munin når jeg var liten».
Denne gangen var det far som ga Ulv et blikk. Et skrått blikk, med et smil i munnvika. Ulv forventet at far skulle spørre: «Når du var liten? Når sluttet du å være det?» I stedet sa han:
«Nei, Hugin og Munin er nok ferdig med sine oppgaver. De har nok allerede fortalt Allfaderen hvem som har vært snill og hvem som har vært slem. Så du er nok for seint ute med gode gjerninger nå.»
«Ja, ja, hvem skal jeg se etter da?»
«Nå nærmer vi oss tiden der Allfaderen, eller Julefaderen, reiser rundt til hus, hall og hytter med gaver. Du må se etter en stor hest, med åtte bein.»
«Sleipner.»
«Ja, nettopp, det er lurt å følge med om du ser Sleipner, for da vet du at Allfaderen er på vei. Og da blir det kanskje en julegave i år også.»
«Far, jeg har fått julegave hvert år».
«Jo, men det betyr jo ikke at du får i år. Det er lurt å følge med».
«Jada, far, jeg følger med».
De var kommet til toppen av Midtveiskollen. Far stoppet og så nedover bakken. Ulv flyttet på en sekk bakpå kjelken, for å gjøre plass til å sette seg. Far kastet et blikk bak mot gutten.
«Jeg vet ikke Ulv, det er skarpt føre i kveld. Det blir stor fart.»
«Ja!»
«For stor fart».
«For stor fart?», Ulv skjønte ikke hva han mente. For stor fart? De tre ordene passet slettes ikke sammen.
«Javel, vi prøver, men går det galt så må du være klar til å kaste deg av».
«Jada,» Ulv var klar til å svare hva som helst så lenge far gikk med på ake ned bakken. Jul, julegaver, Odin, Sleipner, ingenting av det var viktig nå. Bare kjelken og bakken. Og for stor fart. Hadde situasjonen vært en annen ville Ulv merket at far var urolig. For vanligvis merket han det. Og ble forsiktig. Men ikke nå. Ikke med bakken og kjelken like foran seg. Og gjenlyden av for stor fart i hodet.
De satt seg til rette på kjelken, Ulv foran og far bak. Og alt det andre rundt omkring. Far brukte hendene i bakken til å skyve dem fremover, til de balanserte på kanten.
«Klar?» spurte far.
«Klar!»
De bikket over kanten. Det tok ikke lang tid å få opp farta. Snart raste de nedover bakken. Den kalde lufta svei i ansiktet og suste i ørene. Busker og trær strøk forbi. Kjelken humpet og spratt på det ujevne tråkket. Farta tiltok. Ulv ropte i ekstase. Far holdt en arm rundt han og den andre tviholdt i kjelken. Ulv hørte et lavt «Åååå» fra far, og han kjente pusten bak øret. De var halvveis ned bakken nå, og Ulv begynte å forstå at det faktisk fantes noe sånt som for stor fart. I bunnen av bakken var det en sving. Ulv skjønte da, hva far hadde stått og sett på fra toppen. Svingen. Og grunnen til at det var en sving i tråkket. Grantreet. Det gikk enda fortere. I det lille lyset, ble verden uklar mens den for forbi. De nærmet seg bunnen av bakken nå. Lydene som kom ut fra gutten hadde en litt annen klang nå. Far lente seg til høyre og prøvde å få kjelken til å svinge med. Det var nytteløst. Kursen var satt. Armen rundt livet strammet seg. Svingen kom. Kjelken fortsatte rett frem. Rett frem der veien gikk mot høyre. Rett frem mot grantreet. Ulv lukket øynene.
Han traff noe hardt. Bakken. Overrasket over å ha truffet bakken før treet, åpnet han øynene. Dunk. Han deiset i den tråkkete bakken igjen. Og igjen. Verden spant, rundt og rundt. Treet var ikke å se. Hvit bakke, blanke stjerner, gul måne. Til slutt ble han liggende stille. På rygg. Stjernene blinket mot han. Hofta og ryggen var vond, høyrearmen helt nummen. Han hadde slått seg, men det gikk bra. Det var helt stille rundt han. Tårer presset seg frem i øynene, og gjennom dem ble stjernene utflytende store lys som gikk over i hverandre. Noe fløy over himmelen.
Var det…?
Han hørte et stønn, og snudde hodet mot lyden. Far trakk hodet ut av en snøfonn og kom seg opp i knestående. Hvorfor hadde han ikke hørt på far. «Stemmen, ikke ordene», tenkte han mens han bevegde seg over til der far lå. Ordene hadde sagt «ja», men stemmen hadde sagt at det ikke var noe lurt. Han bøyde seg over med det som trolig var en bekymret mine i ansiktet, og la hånda på farens rygg.
«Far? Far, går det bra?»
Far sto fortsatt på alle fire. Han snudde ansiktet mot Ulv. Han hadde snø i håret, i skjegget og pakket i hetta rundt ansiktet.
«Ja, det gikk bra med meg, mistet luften der et øyeblikk, tror jeg bare. Enn med deg?»
«Alt bra, med meg far!», sa Ulv og lo.
«Godt», far smilte tilbake, børstet vekk snø fra ansiktet og reiste seg opp. «Kjelken?»
Det hadde gått bra med kjelken også, men det som hadde vært oppå var spredt utover tråkket, og i den løsere snøen rundt. I det lille lyset tok det sin tid å samle det sammen. Da de hadde fått lastet kjelken på nytt og kunne fortsette hjemover, var det sent på kvelden. De hadde funnet det meste, men noe av brødet var søkk vekk. Det fikk bare være, mente far, og side om side tok de beina fatt på ny. Før de hadde kommet seg et steinkast av gårde hadde Ulv gjespet tre ganger, og far ba han klatre opp på kjelken. Ulv nektet. To ganger, men ikke den tredje. Han steg opp på kjelken og far pakket et saueskinn rundt han. Ulv tenkte at noen ganger, var nesten ingen fart den aller beste farten, og snart gled øynene igjen.
Dagen etter våknet Ulv i senga.
«Godt. Du er våken. Vi har fortsatt litt å gjøre før det blir jul.» Far sto og pakket i en sekk.
Ulv satte seg opp og gned seg i øynene. Han fant klærne sammenbrettet på krakken ved senga, og kledde på seg. Det sto allerede en skål grøt klar. Far sto og ventet på han ved døra i den lille hytta før han var ferdig å spise.
«Bare spis deg ferdig», sa far til spørsmålet Ulv hadde i hodet. Stemmen sa derimot at han var utålmodig og ville komme seg av gårde.
«Jeg er ikke så sulten», sa Ulv, skjøv den halvfulle treskåla fra seg og reiste seg. «Hvor skal vi?»
«Et siste julebesøk. Til Sigrid».
Sigrid var nabokona. Nabo, men det tok likevel en god time dit, litt mindre på ski. Ulv og far var innom henne med jevne mellomrom. Da byttet de til seg litt ekstra egg, brød, ost og av til noen nye klær. Det skarpe føret fra dagen før holdt seg, og de gjorde god fart.
Vel fremme fant de den gamle kona inne i en liten hytte, ikke ulik den far og Ulv hadde. Den var litt større, men til gjengjeld hadde Sigrid dyrene inne i hytta. Det var ikke uvanlig, men far foretrakk å ha de få dyrene i en adskilt del av hytta, med vegg imellom og egen dør. Fordelen med å ha dyrene i samme rom var at det ble varmere, og man kunne spare en del på veden. Ulv ble minnet på ulempen med en gang de kom inn i huset, det luktet av gris, høne og møkk. Sigrid tittet opp fra håndarbeidet da far og Ulv kom inn.
«Neimen, er det dere som kommer på besøk til den gamle ensomme kjerringa? Til og med på dagen før julefesten begynner. Det var hyggelig!», sa Sigrid med sine hese og skingrende gammelkonestemme. Hun myste mot dem mens hun snakket.
«Ja, du vet, vi må se til at du ikke steller til noe ugang like før jul!», svarte far og blunket.
«Å nei, det er alt for lenge siden noen har stelt til ugang her omkring. Det blir reint kjedelig for en gammel skrott».
Far smilte og tok fram sekken han hadde over skuldra. Med den ene hånda nedi sekken fortsatte han: «Vi lurte på om du kanskje hadde noen ekstra egg å avse?»
«Det kommer helt an på hva du har å bytte med det vet du …», svarte Sigrid og så mot sekken til far.
«Å, ikke så mye, men jarlen hadde slaktet litt for mange griser, så han dyttet på meg en ekstra juleskinke. Jeg og Ulv klarer ikke med mer enn den ene, så kanskje du kunne hjelpe oss med denne?», sa far å trakk opp en av skinkene de hadde handlet hos jarlen. Den gamle ble stor i øynene, før hun samlet seg og sa:
«Men jeg har jo ikke så mange egg. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gi dere …» Hun så seg rundt.
«Det går bra, Sigrid», svarte far, «jeg fikk den som sagt nesten kastet etter meg. Noen egg og kanskje en ost, så er vi enige».
Kona smilte, reiste seg, og begynte å legge egg i en kurv. Selv etter at hun hadde reist seg var ryggen krokete. Hun vendte hodet mot dem og spurte:
«Så dere skal ikke drikke jul hos Sigurd jarl i år heller?»
«Nei, noe fest tre dager til ende er ikke noe for oss. Kanskje når Ulv er gammel nok til å drikke sterk-øl. Men foreløpig har vi det fint i eget selskap.»
«Jeg trives også godt i eget selskap, og spesielt når det er julekveld og jeg skal kose med Frøyas villsvin», svarte Sigrid med et smil.
Ulv studerte far som spente på seg skiene.
«Det var en dårlig handel du gjorde i dag, far. Noen få egg, og en ost for den store juleskinka.»
«Ja, men det er ikke så viktig …»
Ulv brøt inn: «Du sier at man alltid skal sørge for å gjøre en god handel!»
«Det er jul, Ulv. Og da synes jeg man skal tenke litt ekstra på de som ikke har like mye. Dessuten – hva vil det si å gjøre en ‘god handel’?»
Ulv svarte ikke på en stund. Men da de hadde gått et stykke på skiene hjemover sa han:
«Men hvorfor ga du henne ikke bare skinka da?»
«Jeg tenkte det var godt med noen ekstra egg, nå når vi skal kose oss. Uansett, vil ikke Sigrid tatt imot skinka hvis jeg ga henne den. Hun er for sta til å ta imot gaver på den måten. De fleste liker å klare seg selv, og Sigrid spesielt. Hun er en stolt gammel dame».
Ulv nikket. Han tenkte på det Sigrid hadde sagt og spurte:
«Far?»
«Ja?»
«Hvordan er det på julefesten hos jarlen?»
«Det er ikke så ulikt som hos oss, Ulv. Du vet hvorfor vi feirer jul, sant?»
«Fordi det går mot lysere tider, og for å hjelpe gudene å drive bort vinteren?»
«Ja, det stemmer. I festhallen til Sigurd jarl, starter de med blot. De slakter dyr for å gi Odin og de andre åsene ekstra krefter, slik at de kan drive bort vinteren. De skvetter blod på vegger og folk. Så starter jarlen med skålene. Den første er til Odin, og gjestene tømmer krus og beger for «seier og makt», så kommer skålen til Njord slik at han skal fylle havet med fisk, og sikre trygg seilas. Deretter er det Frøy sin skål.»
Far stoppet, løftet skistaven som om det var et drikkebeger, og ropte: «År og fred!».
Ulv smilte, og skålte «År og fred» tilbake.
«Den er for et langt liv, velstand og lykke, og for at plantene skal begynne å spire og gro igjen. Etter det skåler de nok for Brage, for at det skal bli en underholdene og bra fest. Da har de allerede tømt fire beger, og festen er for alvor i gang. De spiser og koser seg, slik som vi også skal gjøre, og holder det gående til de stuper. Neste kveld er det på han igjen. Tre dager på rad. Ganske slitsom egentlig!» Far gliste, og Ulv måtte smile tilbake.
«Men vi skal ikke ha blot, Ulv, og ikke drikke så mye øl!»
«Men hadde vi fått være med der da?», spurte Ulv.
«Ja. Vinteren er ingen enkelt tid for de som ferdes, og det er god skikk å ta godt imot folk som søker ly. Jula er ingen unntak og selv fremmede får være med på festen. Kanskje har de ikke noe mat som de kan dele med de andre, men de forteller gjerne siste nytt, eller en historie fra sin kant av verden».
Ulv så for seg ølhallen til jarlen pyntet til julefest og gledet seg til han ble voksen nok til å være med.
Da de kom hjem satt far i gang med å ordne til maten som de skulle spise dagen etter, og så satt han på grøt til kveldsmaten. Han kikket bort på Ulv:
«Vi trenger halm til julebukkene, kan du gå inn til dyrene og hente halmen som ligger rett innenfor døra der. Vi har nok til både Tanngnjost og Tanngrisner.»
Ulv nikket og smatt ut døra. Tanngnjost og Tanngrisner var bukkene som trakk vogna til Tor. Med den for han over himmelen, og skapte Tor-drønn og lyn. Bukkene kunne Tor spise, og de ble levende igjen dagen etter så lenge han samlet alle beina i huden. Da Ulv kom inn døra og la fra seg halmen sa han:
«Hvorfor skal vi ha julebukkene, far?»
«Noen sier at det er de som kommer med julegavene.»
«Men du sa jo at det var Odin Allfaderen selv som reiste rundt med gavene?»
«Jo, jeg tror det er Allfaderen, eller Julefaderen som han også kalles i disse dager, som kommer med gavene, men man kan jo aldri være for sikker,» sa far og blunket til Ulv.
«Jeg så han».
«Du så hvem? Julefaderen?»
«Ja, da vi hadde akt ned fra midtveiskollen, og veltet, og jeg lå på ryggen å så opp mot himmelen. Da så jeg han for over himmelen, på Sleipner».
«Gjorde du? Så flott, da er det kanskje noen som får julegave ikke langt fra her.» Far smilte.
Da de var ferdig med de to halmbukkene, spiste de julegrøt med tørkede eplebiter. Epler var ikke vanlig men jarlen hadde fått tak i en del epler østfra den sommeren og tørket noen. Far hadde fått byttet til seg noen biter.
Neste dag var langsom. Den gikk sakte som bare julekveldsdagen kunne gå. Til slutt gikk Ulv ut en tur for å ha noe å gjøre. Han sjekket til dyrene, og så på stjernene. Vel, det var egentlig ikke stjernene han så etter, men likevel. Etter en stund kom far i døra og ropte han inn. Det var snart klart for selveste julemiddagen.
Det luktet av svinesteik når Ulv kom inn igjen og far holdt på med å gjøre ferdig maten. Ulv fikk ansvaret for å dekke på, og skjenke av ølet de hadde skaffet hos Sigurd jarl. Ikke lenge etter satt de ved bordet og spiste juleskinke. Skinka var mør og saftig, og det rant fett mens de gomlet i seg kjøttstykkene med bare hendene. Ølet var av den sterke typen og far passet på at Ulv ikke fikk i seg for mye. Etterpå fikk han også et beger med mjød, for det hørte til når det var fest, mente far, og dessuten var det godt med noe søtt etter det feite kjøttet.
Far la noen kubber med ved på grua, og mette og fornøyde satt de og kjente ilden varme dem i ansiktet og på hender. Far reiste seg og gikk bort til soveplassen sin ved nordveggen, den veggen som skilte hytta fra fjøset.
«Jeg oppdaget denne i sted», sa far og trakk frem en bylt.
Ulv smilte, og tok imot bylten. Han begynte å ta fram det som var pakket inn i flere lag med ulltepper og klær. Det kriblet i magen, han var varm og mett, og glad, og kunne ikke tenke seg å være noen andre plasser i hele verden. Det var noe hardt og avlangt inni, med en bredde som underarmen hans kanskje. Hva kunne det være? Ulv rullet av noen plagg til. Det var ganske flatt også. Den siste fliken forsvant, og Ulv gliste. Han hadde fått en sax! En stor kniv slik som krigerne alltid hadde i beltet. Det var ikke noe liten kniv for å spikke med, ikke noen kniv for barn, dette var et våpen for voksne. Han trakk den fra slira. Den hadde egg bare på den ene siden og var skrå mot tuppen, akkurat slik våpenknivene han hadde sett krigerne til jarlen bar. Ulv spratt opp og kastet seg rundt halsen på far.
«Forsiktig nå, gutt, du har et våpen i neven!»
Ulv brydde seg ikke om advarselen: «Takk, far. Tusen takk!»
«Ikke takk meg, gutt, du får takke Julefaderen. Det var nok her han hadde vært da du så han.»
Ulv smilte, satte seg på benken igjen og så på saxen. Den var så flott. Han gliste.
«Du vet hva dette betyr, Ulv? Odin mener at du er mann nå. Eller i alle fall nesten mann. Så nært mann at du må begynne å te deg som en mann, begynne å øve på det. Jobbe som en mann, stelle dyr, arbeide åkeren …»
«Drikke som en mann?» skøyt Ulv inn.
«Du er nesten en mann, sa jeg. Når du har klart alt det andre en mann skal kunne, kan du også drikke som en mann». Far smilte.
Ulv smilte tilbake, stakk kniven i slira og reiste seg. Denne gangen var det han som fant frem en bylt. Den var lengre enn bylten han selv hadde fått. Far tok imot med et overrasket ansiktsuttrykk.
«Hva er dette?»
«Du får pakke den ut å se», svarte Ulv.
Far pakket ut gaven. Det var en stokk. En spaserstokk av den typen gamle gubber brukte for å støtte seg på når beina ikke var til å stole på lengre. Den var forseggjort, blankpusset og med et godt håndtak. Far vendte den i hendene sine, før han så på Ulv:
«Jaha, du mener at far din er blitt så gammel at han trenger stokk?!»
Ordene tydet på at han var irritert, men stemmen sa noe annet.
«Jeg, nei?» svarte Ulv, med påtatt vantro i stemmen. «Du må takke julefaderen!» Ulv gliste.
Far gliste tilbake.
«God jul, far!»
«God jul, Ulv!»
Når man skal skrive en bok fra vikingtida er det mye en skal finne ut av. I alle fall hvis man ønsker at boka skal gi et godt bilde av den historiske perioden. Det kommer et eget innlegg om research senere, mens denne posten handler om et spesifikt spørsmål vi plagdes med å finne svar på.
Brukte vikingene truse?
Man vet en god del om vikingene hadde på seg. “Overklærne” var stort sett ull. Mennene brukte gjerne en lang skjorte (eller tunika), med belte, og bukser. Enten lange eller litt kortere bukser med lange strømper. Kvinnene brukte gjerne kjoler av samme stoff. Skoene var høye eller lave, og av lær. Ny forskning (se nederst) viser at underklærne kunne være av lin. I alle fall hos de velstående. De aller rikeste hadde kanskje til og med silke, men det var sjelden med hele plagg av det dyrebare stoffet. Silken var oftest som remser og bånd, til pynt. Klærne ble ofte farget i klare farger.
Okei, så da hadde de sikkert underklær av lin eller ull? Men så til det spesifikke problemet. I en scene i boka så ender en av hovedpersonene opp i bare underbuksa.
Så hvordan skriver man det da?
Han sto i bare trusa? Han hadde bare lendekledet igjen? Det eneste han hadde på seg var underbuksa?
Ikke noe stort problem kanskje… Vi hadde kanskje ikke blitt slaktet uansett? Det var uansett et problem vi brukte litt tid på.
Kanskje vi burde kontaktet eksperter på vikingklær, kanskje noen i Straumeyjar kunne gitt oss et svar? Kanskje får vi svar nå?
Vår løsning? Det får dere lese om i boka.
– Ole
HVORDAN FUNGERER DET NÅR TO STYKKER SKAL SKRIVE BOK SAMMEN?
Et spørsmål vi ofte får er hvordan det er å skrive to sammen. Det har både fordeler og ulemper, helt klart mest fordeler etter vårt syn.
Vi kan pønske ut ideer og diskutere sammen. Vi kan lese det den andre har skrevet med friske øyne. Vi kan lettere se hva som fungerer og ikke, med 4 øyne. Vi er to som kan gjøre research og vi er to som da kan kvalitetssikre det vi ønsker skal være historisk korrekt. Kort og godt, to hoder er ofte bedre enn ett.
Ofte ja. Ikke alltid.
Av og til er man jo ikke helt enig, men det har, når sant skal sies, ikke vært noe problem å snakke om. Andre ganger kan det være at historien tar uventede retninger. Vi skriver i hovedsak om hver våre karakterer og har ikke alltid full oversikt over hva den andre driver på med, før vi har lest nye utkast. Da kan det skje interessante ting. Som regel er det forfriskende og spennende da vi har fått lese nesten halve historien uten å vite annet enn de store linjene, og knapt nok det.
Andre ganger er det en utfordring.
Som for eksempel når du har bruk for en gjenstand i kapittel 14 og du merker at din medforfatter (Tony, ja) har stukket av med den i kapittel 12…
Heldigvis har ingen av oss blitt overrasket av å ha mistet noen karakterer til Valhall eller andre dødsriker i den andre sin del av historien. Ikke enda i alle fall.
Da er jeg redd det ville blitt G. R. R. Martin-tilstander.
– Ole
Når man skal skrive ei bok om noe som fant sted for over 1000 år siden, blir man fort oppmerksom på at man mangler en del informasjon man tar for gitt.
Hvordan så det egentlig ut der handlingen foregår? Hvilke planter og trær vokste der? Hvordan var klimaet på den tiden? Hva hadde folk på seg? Hvilke redskaper og våpen hadde de? Hvordan så husene ut? Hvilket språk snakket de? Hvor mye kunne de forstå av andre språk? Hvor mye endrer seg når man flytter handlingen til et annet sted?
Et festlig problem fra 800-tallet er at det ikke er så mye pålitelig informasjon fra denne perioden. Vi har ikke mye fra vikingene selv, og nedtegnelser fra vettskremte munker er ikke nødvendigvis så presis som man skulle ønske. Snorres kongesagaer er skrevet tidlig på 1200-tallet, og gir ikke svaret på alt vi lurer på om 800-tallet.
Når man også tar høyde for at disse vikingene hadde en rimelig stor aksjonsradius, og at det skjer veldig mye viktig i Norden og Europa forøvrig på 800-tallet, blir det ganske mye man må sette seg inn i.
Så, her er ei foreløpig liste over hvor vi har hentet bakgrunnsinformasjon:
* The Oxford Illustrated History of England
* The Great Courses – The Story of Medieval England: From King Arthur to the Tudor Conquest
* The Great Courses – The Vikings
* The Great Courses – King Arthur: History and Legend
* The Great Courses – London: A Short History of the Greatest City in the Western World
* The Modern Scholar: The Norsemen – Understanding Vikings and Their Culture
* The Sea Wolves: A History of the Vikings
* Neil Gaiman – Norse Mythology
* Kim Hjardar – Vikingenes verden
* Kim Hjardar – Vikinger i krig
* Rolv Hjelmstad – Medisinplanter i Norge
* The Modern Scholar: The Anglo-Saxon World
* A Brief History of the Celts: Brief Histories
* Venerable Bede – An Ecclesiastical History of the English People
* Julius Caesar – Commentarii de Bello Gallico
* Laxdala saga
* Snorre
* Voluspå
* Håvamål
* Gro Steinsland – Norrøn religion
Her er det fristende å svare:
“Ja”. Case closed.
Og det er ikke direkte feil. Men det er ikke helt rett heller. Først og fremst skriver vi bok for å underholde. Deretter ønsker vi at boka skal gi et bra bilde på hvordan det var å leve på den tiden. Vi har dermed brukt en god del tid på research, som dere kanskje har sett i tidligere poster . På en annen side er vi ikke historikere (selv om unge Bakkejord har en del studiepoeng i den retninga også). Således vil ikke alt være “rett”. En annen faktor er at det fortsatt er mange usikkerheter på dette feltet. Forskningen har sjelden entydige svar og man snakker ofte om at noe er mer eller mindre sannsynlig. Det er for eksempel sannsynlig at vikingene brukte hjelm, men veldig usannsynlig at de brukte hjelm med horn på. Likevel er dette, stort sett, basert på forskning som gir rimelig håndfast kunnskap (arkeologi).
I den første boka “Viking”, er det med både historiske karakterer og helt fiktive karakterer. Naturlig nok, mest av det siste. Av de historiske karakterene er det noen kjente og noen rimelig obskure. De obskure er en bonus for de som virkelig kan sin vikinghistorie! Uansett hvor kjent eller ukjent disse personene er så kan vi selvfølgelig ikke vite om vi fremstiller dem slik de var. Her er kunnskapen stort sett basert på bøker skrevet av vikingenes offer eller på bøker skrevet flere hundre år senere. Dermed er dette eksempel på et område hvor vi har tatt oss relativ store friheter. Uansett så synes vi det er artig å ha med detaljer som med stor sannsynlighet er historisk korrekt.
Så, for å oppsummere med et litt mer nyansert svar: Vi streber etter å gi et godt bilde av tiden og historien, men i noen tilfeller tar vi oss friheter. Enten fordi vi må, eller rett å slett fordi vi ikke vil la en god historie ødelegges av for mye fakta!
– Ole
I dagens målestokk, helt klart ja. De plyndret, drepte, brente, voldtok og tok slaver. Er det da mulig å hevde at de var noe annet enn ubarmhjertige barbarer?
Nja, jeg vet ikke, men jeg skal prøve å nyansere bildet litt. Vikingene var først og fremst pragmatiske. De gjorde det som lønte seg. Hvis det var mest lønnsomt å drive handel så gjorde de det, var det derimot mest lønnsomt å plyndre så valgte de ofte den løsninga. De var handelsmenn og oppdagere også. Og usedvanlig dyktig til alt dette.
Samtidig var de overbevist om at hvis de vant over noen i kamp så hadde de rett til å stjele, ta slaver og det som verre var. Eller de stjal egentlig ikke. Jeg skal komme tilbake til det. Uansett, de ga altså sine motstandere sjansen til å stå opp for sine rettigheter med å sloss. Tapte du kampen, så tapte du. Og da kunne du, i deres øyne, ikke syte å klage etterpå. Uansett. Ble du tatt som slave, så kunne du ikke forvente noe annet enn å bli behandlet som en trell. Som en som var vunnet i strid. Du hadde din sjanse i kampen. Hvor enn urettferdig den måtte være. Det var altså en slags æreskodeks her.
Og nettopp ære gjorde at vikingene ikke stjal. De plyndret ja, men de stjal ikke. Du måtte la fienden få en sjanse til å forsvare seg før du tok tingene hans. Det var med andre ord “bedre” å slå en munk i hjel og ta den juvelbesatte boka hans, enn det var å stjele boka uten at munken merket det….
Et relatert spørsmål er: Var vikingene verre enn andre folk på denne tiden. Her er de fleste historikere enige. Nei, de var ikke verre. Andre folk gjorde også alt det vikingene gjorde. De var bare ikke like framgangsrike. Det er også en diskusjon rundt dette med voldtekt. Det finnes få kilder som sier at vikingene voldtok. Så er spørsmålet om det var så vanlig i forbindelse med all slags strid at det ikke var verdt å nevne? Eller om vikingene var snillere på dette området enn andre? Det er vel større sjanse for at det første er tilfelle, enn det siste. Det kan også være andre grunner til at det ikke ble nevnt.
På et område er i alle fall de fleste enige. Vikingene var ikke rasister. De behandlet stort sett alle folk på samme måte. De gjorde handel og gikk i allianse med all slags folk. De giftet seg og fikk barn med all slags folk. De plyndret, kriget og drepte all slags folk, også.
Til og med, og kanskje mest, sine egne.
Bottom line: Vikingene tok seg til rette der de kunne. Og i en lang periode kunne de ta seg til rette over store deler av verden. Dermed sto de nok bak mer død og ødeleggelse enn de fleste andre på den tiden. De var like ille som andre folk, bare mye mer effektive.
Men vikingene gjorde ikke forskjell på folk. Hvorfor skulle man det?
–Ole
