Det knaket under skoene til Ulv. Det var lyden som for alltid kom til å være lyden av jul. Stjerneklar himmel, frosten som bet i kinn og på nesetipp, far som nynnet på en av de sangene han bare nynnet på denne tiden av året, fullmånen – alt bidro til stemningen. Men aller mest var det knakingen av føtter på kald, glitrende snø. Kjelken var lastet med masse godt. De var på vei hjem fra Sigurd jarls gård. Der hadde de byttet til seg skinke, mjød, brød, øl, og tørket frukt. Alt var lastet på den store kjelken far brukte til å dra ved med til vanlig. Skiene hadde de også lagt på lasset. På vei til gården hadde de gått på ski, men en fullastet kjelke ble for vanskelig å dra med ski på beina, mente far. De var på vei opp kollen som var midt mellom jarlens gård og hjemme. «Midtveiskollen», som far hadde navngitt den. Når de nådde toppen ville de sette seg på kjelken og ake ned. Turens høydepunkt.
«Følger du med på himmelen, Ulv?» Far så opp mot stjernene mens han snakket, frostrøyken sto ut som en sky fra munnen hans.
«Nei», svarte Ulv, «jeg tror ikke jeg blir å se noe der, i år heller.»
«Nei, det har du nok rett i. Den som lukker øynene om kvelden, ser aldri stjernene».
Ulv ga far et blikk. Et sånt blikk som alle foreldre lærer seg å kjenne. Blikket som sier: «Ååå, du er SÅ teit». Så sa han:
«Jeg sluttet å se etter Hugin og Munin når jeg var liten».
Denne gangen var det far som ga Ulv et blikk. Et skrått blikk, med et smil i munnvika. Ulv forventet at far skulle spørre: «Når du var liten? Når sluttet du å være det?» I stedet sa han:
«Nei, Hugin og Munin er nok ferdig med sine oppgaver. De har nok allerede fortalt Allfaderen hvem som har vært snill og hvem som har vært slem. Så du er nok for seint ute med gode gjerninger nå.»
«Ja, ja, hvem skal jeg se etter da?»
«Nå nærmer vi oss tiden der Allfaderen, eller Julefaderen, reiser rundt til hus, hall og hytter med gaver. Du må se etter en stor hest, med åtte bein.»
«Sleipner.»
«Ja, nettopp, det er lurt å følge med om du ser Sleipner, for da vet du at Allfaderen er på vei. Og da blir det kanskje en julegave i år også.»
«Far, jeg har fått julegave hvert år».
«Jo, men det betyr jo ikke at du får i år. Det er lurt å følge med».
«Jada, far, jeg følger med».
De var kommet til toppen av Midtveiskollen. Far stoppet og så nedover bakken. Ulv flyttet på en sekk bakpå kjelken, for å gjøre plass til å sette seg. Far kastet et blikk bak mot gutten.
«Jeg vet ikke Ulv, det er skarpt føre i kveld. Det blir stor fart.»
«Ja!»
«For stor fart».
«For stor fart?», Ulv skjønte ikke hva han mente. For stor fart? De tre ordene passet slettes ikke sammen.
«Javel, vi prøver, men går det galt så må du være klar til å kaste deg av».
«Jada,» Ulv var klar til å svare hva som helst så lenge far gikk med på ake ned bakken. Jul, julegaver, Odin, Sleipner, ingenting av det var viktig nå. Bare kjelken og bakken. Og for stor fart. Hadde situasjonen vært en annen ville Ulv merket at far var urolig. For vanligvis merket han det. Og ble forsiktig. Men ikke nå. Ikke med bakken og kjelken like foran seg. Og gjenlyden av for stor fart i hodet.
De satt seg til rette på kjelken, Ulv foran og far bak. Og alt det andre rundt omkring. Far brukte hendene i bakken til å skyve dem fremover, til de balanserte på kanten.
«Klar?» spurte far.
«Klar!»
De bikket over kanten. Det tok ikke lang tid å få opp farta. Snart raste de nedover bakken. Den kalde lufta svei i ansiktet og suste i ørene. Busker og trær strøk forbi. Kjelken humpet og spratt på det ujevne tråkket. Farta tiltok. Ulv ropte i ekstase. Far holdt en arm rundt han og den andre tviholdt i kjelken. Ulv hørte et lavt «Åååå» fra far, og han kjente pusten bak øret. De var halvveis ned bakken nå, og Ulv begynte å forstå at det faktisk fantes noe sånt som for stor fart. I bunnen av bakken var det en sving. Ulv skjønte da, hva far hadde stått og sett på fra toppen. Svingen. Og grunnen til at det var en sving i tråkket. Grantreet. Det gikk enda fortere. I det lille lyset, ble verden uklar mens den for forbi. De nærmet seg bunnen av bakken nå. Lydene som kom ut fra gutten hadde en litt annen klang nå. Far lente seg til høyre og prøvde å få kjelken til å svinge med. Det var nytteløst. Kursen var satt. Armen rundt livet strammet seg. Svingen kom. Kjelken fortsatte rett frem. Rett frem der veien gikk mot høyre. Rett frem mot grantreet. Ulv lukket øynene.
Han traff noe hardt. Bakken. Overrasket over å ha truffet bakken før treet, åpnet han øynene. Dunk. Han deiset i den tråkkete bakken igjen. Og igjen. Verden spant, rundt og rundt. Treet var ikke å se. Hvit bakke, blanke stjerner, gul måne. Til slutt ble han liggende stille. På rygg. Stjernene blinket mot han. Hofta og ryggen var vond, høyrearmen helt nummen. Han hadde slått seg, men det gikk bra. Det var helt stille rundt han. Tårer presset seg frem i øynene, og gjennom dem ble stjernene utflytende store lys som gikk over i hverandre. Noe fløy over himmelen.
Var det…?
Han hørte et stønn, og snudde hodet mot lyden. Far trakk hodet ut av en snøfonn og kom seg opp i knestående. Hvorfor hadde han ikke hørt på far. «Stemmen, ikke ordene», tenkte han mens han bevegde seg over til der far lå. Ordene hadde sagt «ja», men stemmen hadde sagt at det ikke var noe lurt. Han bøyde seg over med det som trolig var en bekymret mine i ansiktet, og la hånda på farens rygg.
«Far? Far, går det bra?»
Far sto fortsatt på alle fire. Han snudde ansiktet mot Ulv. Han hadde snø i håret, i skjegget og pakket i hetta rundt ansiktet.
«Ja, det gikk bra med meg, mistet luften der et øyeblikk, tror jeg bare. Enn med deg?»
«Alt bra, med meg far!», sa Ulv og lo.
«Godt», far smilte tilbake, børstet vekk snø fra ansiktet og reiste seg opp. «Kjelken?»
Det hadde gått bra med kjelken også, men det som hadde vært oppå var spredt utover tråkket, og i den løsere snøen rundt. I det lille lyset tok det sin tid å samle det sammen. Da de hadde fått lastet kjelken på nytt og kunne fortsette hjemover, var det sent på kvelden. De hadde funnet det meste, men noe av brødet var søkk vekk. Det fikk bare være, mente far, og side om side tok de beina fatt på ny. Før de hadde kommet seg et steinkast av gårde hadde Ulv gjespet tre ganger, og far ba han klatre opp på kjelken. Ulv nektet. To ganger, men ikke den tredje. Han steg opp på kjelken og far pakket et saueskinn rundt han. Ulv tenkte at noen ganger, var nesten ingen fart den aller beste farten, og snart gled øynene igjen.
Dagen etter våknet Ulv i senga.
«Godt. Du er våken. Vi har fortsatt litt å gjøre før det blir jul.» Far sto og pakket i en sekk.
Ulv satte seg opp og gned seg i øynene. Han fant klærne sammenbrettet på krakken ved senga, og kledde på seg. Det sto allerede en skål grøt klar. Far sto og ventet på han ved døra i den lille hytta før han var ferdig å spise.
«Bare spis deg ferdig», sa far til spørsmålet Ulv hadde i hodet. Stemmen sa derimot at han var utålmodig og ville komme seg av gårde.
«Jeg er ikke så sulten», sa Ulv, skjøv den halvfulle treskåla fra seg og reiste seg. «Hvor skal vi?»
«Et siste julebesøk. Til Sigrid».
Sigrid var nabokona. Nabo, men det tok likevel en god time dit, litt mindre på ski. Ulv og far var innom henne med jevne mellomrom. Da byttet de til seg litt ekstra egg, brød, ost og av til noen nye klær. Det skarpe føret fra dagen før holdt seg, og de gjorde god fart.
Vel fremme fant de den gamle kona inne i en liten hytte, ikke ulik den far og Ulv hadde. Den var litt større, men til gjengjeld hadde Sigrid dyrene inne i hytta. Det var ikke uvanlig, men far foretrakk å ha de få dyrene i en adskilt del av hytta, med vegg imellom og egen dør. Fordelen med å ha dyrene i samme rom var at det ble varmere, og man kunne spare en del på veden. Ulv ble minnet på ulempen med en gang de kom inn i huset, det luktet av gris, høne og møkk. Sigrid tittet opp fra håndarbeidet da far og Ulv kom inn.
«Neimen, er det dere som kommer på besøk til den gamle ensomme kjerringa? Til og med på dagen før julefesten begynner. Det var hyggelig!», sa Sigrid med sine hese og skingrende gammelkonestemme. Hun myste mot dem mens hun snakket.
«Ja, du vet, vi må se til at du ikke steller til noe ugang like før jul!», svarte far og blunket.
«Å nei, det er alt for lenge siden noen har stelt til ugang her omkring. Det blir reint kjedelig for en gammel skrott».
Far smilte og tok fram sekken han hadde over skuldra. Med den ene hånda nedi sekken fortsatte han: «Vi lurte på om du kanskje hadde noen ekstra egg å avse?»
«Det kommer helt an på hva du har å bytte med det vet du …», svarte Sigrid og så mot sekken til far.
«Å, ikke så mye, men jarlen hadde slaktet litt for mange griser, så han dyttet på meg en ekstra juleskinke. Jeg og Ulv klarer ikke med mer enn den ene, så kanskje du kunne hjelpe oss med denne?», sa far å trakk opp en av skinkene de hadde handlet hos jarlen. Den gamle ble stor i øynene, før hun samlet seg og sa:
«Men jeg har jo ikke så mange egg. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gi dere …» Hun så seg rundt.
«Det går bra, Sigrid», svarte far, «jeg fikk den som sagt nesten kastet etter meg. Noen egg og kanskje en ost, så er vi enige».
Kona smilte, reiste seg, og begynte å legge egg i en kurv. Selv etter at hun hadde reist seg var ryggen krokete. Hun vendte hodet mot dem og spurte:
«Så dere skal ikke drikke jul hos Sigurd jarl i år heller?»
«Nei, noe fest tre dager til ende er ikke noe for oss. Kanskje når Ulv er gammel nok til å drikke sterk-øl. Men foreløpig har vi det fint i eget selskap.»
«Jeg trives også godt i eget selskap, og spesielt når det er julekveld og jeg skal kose med Frøyas villsvin», svarte Sigrid med et smil.
Ulv studerte far som spente på seg skiene.
«Det var en dårlig handel du gjorde i dag, far. Noen få egg, og en ost for den store juleskinka.»
«Ja, men det er ikke så viktig …»
Ulv brøt inn: «Du sier at man alltid skal sørge for å gjøre en god handel!»
«Det er jul, Ulv. Og da synes jeg man skal tenke litt ekstra på de som ikke har like mye. Dessuten – hva vil det si å gjøre en ‘god handel’?»
Ulv svarte ikke på en stund. Men da de hadde gått et stykke på skiene hjemover sa han:
«Men hvorfor ga du henne ikke bare skinka da?»
«Jeg tenkte det var godt med noen ekstra egg, nå når vi skal kose oss. Uansett, vil ikke Sigrid tatt imot skinka hvis jeg ga henne den. Hun er for sta til å ta imot gaver på den måten. De fleste liker å klare seg selv, og Sigrid spesielt. Hun er en stolt gammel dame».
Ulv nikket. Han tenkte på det Sigrid hadde sagt og spurte:
«Far?»
«Ja?»
«Hvordan er det på julefesten hos jarlen?»
«Det er ikke så ulikt som hos oss, Ulv. Du vet hvorfor vi feirer jul, sant?»
«Fordi det går mot lysere tider, og for å hjelpe gudene å drive bort vinteren?»
«Ja, det stemmer. I festhallen til Sigurd jarl, starter de med blot. De slakter dyr for å gi Odin og de andre åsene ekstra krefter, slik at de kan drive bort vinteren. De skvetter blod på vegger og folk. Så starter jarlen med skålene. Den første er til Odin, og gjestene tømmer krus og beger for «seier og makt», så kommer skålen til Njord slik at han skal fylle havet med fisk, og sikre trygg seilas. Deretter er det Frøy sin skål.»
Far stoppet, løftet skistaven som om det var et drikkebeger, og ropte: «År og fred!».
Ulv smilte, og skålte «År og fred» tilbake.
«Den er for et langt liv, velstand og lykke, og for at plantene skal begynne å spire og gro igjen. Etter det skåler de nok for Brage, for at det skal bli en underholdene og bra fest. Da har de allerede tømt fire beger, og festen er for alvor i gang. De spiser og koser seg, slik som vi også skal gjøre, og holder det gående til de stuper. Neste kveld er det på han igjen. Tre dager på rad. Ganske slitsom egentlig!» Far gliste, og Ulv måtte smile tilbake.
«Men vi skal ikke ha blot, Ulv, og ikke drikke så mye øl!»
«Men hadde vi fått være med der da?», spurte Ulv.
«Ja. Vinteren er ingen enkelt tid for de som ferdes, og det er god skikk å ta godt imot folk som søker ly. Jula er ingen unntak og selv fremmede får være med på festen. Kanskje har de ikke noe mat som de kan dele med de andre, men de forteller gjerne siste nytt, eller en historie fra sin kant av verden».
Ulv så for seg ølhallen til jarlen pyntet til julefest og gledet seg til han ble voksen nok til å være med.
Da de kom hjem satt far i gang med å ordne til maten som de skulle spise dagen etter, og så satt han på grøt til kveldsmaten. Han kikket bort på Ulv:
«Vi trenger halm til julebukkene, kan du gå inn til dyrene og hente halmen som ligger rett innenfor døra der. Vi har nok til både Tanngnjost og Tanngrisner.»
Ulv nikket og smatt ut døra. Tanngnjost og Tanngrisner var bukkene som trakk vogna til Tor. Med den for han over himmelen, og skapte Tor-drønn og lyn. Bukkene kunne Tor spise, og de ble levende igjen dagen etter så lenge han samlet alle beina i huden. Da Ulv kom inn døra og la fra seg halmen sa han:
«Hvorfor skal vi ha julebukkene, far?»
«Noen sier at det er de som kommer med julegavene.»
«Men du sa jo at det var Odin Allfaderen selv som reiste rundt med gavene?»
«Jo, jeg tror det er Allfaderen, eller Julefaderen som han også kalles i disse dager, som kommer med gavene, men man kan jo aldri være for sikker,» sa far og blunket til Ulv.
«Jeg så han».
«Du så hvem? Julefaderen?»
«Ja, da vi hadde akt ned fra midtveiskollen, og veltet, og jeg lå på ryggen å så opp mot himmelen. Da så jeg han for over himmelen, på Sleipner».
«Gjorde du? Så flott, da er det kanskje noen som får julegave ikke langt fra her.» Far smilte.
Da de var ferdig med de to halmbukkene, spiste de julegrøt med tørkede eplebiter. Epler var ikke vanlig men jarlen hadde fått tak i en del epler østfra den sommeren og tørket noen. Far hadde fått byttet til seg noen biter.
Neste dag var langsom. Den gikk sakte som bare julekveldsdagen kunne gå. Til slutt gikk Ulv ut en tur for å ha noe å gjøre. Han sjekket til dyrene, og så på stjernene. Vel, det var egentlig ikke stjernene han så etter, men likevel. Etter en stund kom far i døra og ropte han inn. Det var snart klart for selveste julemiddagen.
Det luktet av svinesteik når Ulv kom inn igjen og far holdt på med å gjøre ferdig maten. Ulv fikk ansvaret for å dekke på, og skjenke av ølet de hadde skaffet hos Sigurd jarl. Ikke lenge etter satt de ved bordet og spiste juleskinke. Skinka var mør og saftig, og det rant fett mens de gomlet i seg kjøttstykkene med bare hendene. Ølet var av den sterke typen og far passet på at Ulv ikke fikk i seg for mye. Etterpå fikk han også et beger med mjød, for det hørte til når det var fest, mente far, og dessuten var det godt med noe søtt etter det feite kjøttet.
Far la noen kubber med ved på grua, og mette og fornøyde satt de og kjente ilden varme dem i ansiktet og på hender. Far reiste seg og gikk bort til soveplassen sin ved nordveggen, den veggen som skilte hytta fra fjøset.
«Jeg oppdaget denne i sted», sa far og trakk frem en bylt.
Ulv smilte, og tok imot bylten. Han begynte å ta fram det som var pakket inn i flere lag med ulltepper og klær. Det kriblet i magen, han var varm og mett, og glad, og kunne ikke tenke seg å være noen andre plasser i hele verden. Det var noe hardt og avlangt inni, med en bredde som underarmen hans kanskje. Hva kunne det være? Ulv rullet av noen plagg til. Det var ganske flatt også. Den siste fliken forsvant, og Ulv gliste. Han hadde fått en sax! En stor kniv slik som krigerne alltid hadde i beltet. Det var ikke noe liten kniv for å spikke med, ikke noen kniv for barn, dette var et våpen for voksne. Han trakk den fra slira. Den hadde egg bare på den ene siden og var skrå mot tuppen, akkurat slik våpenknivene han hadde sett krigerne til jarlen bar. Ulv spratt opp og kastet seg rundt halsen på far.
«Forsiktig nå, gutt, du har et våpen i neven!»
Ulv brydde seg ikke om advarselen: «Takk, far. Tusen takk!»
«Ikke takk meg, gutt, du får takke Julefaderen. Det var nok her han hadde vært da du så han.»
Ulv smilte, satte seg på benken igjen og så på saxen. Den var så flott. Han gliste.
«Du vet hva dette betyr, Ulv? Odin mener at du er mann nå. Eller i alle fall nesten mann. Så nært mann at du må begynne å te deg som en mann, begynne å øve på det. Jobbe som en mann, stelle dyr, arbeide åkeren …»
«Drikke som en mann?» skøyt Ulv inn.
«Du er nesten en mann, sa jeg. Når du har klart alt det andre en mann skal kunne, kan du også drikke som en mann». Far smilte.
Ulv smilte tilbake, stakk kniven i slira og reiste seg. Denne gangen var det han som fant frem en bylt. Den var lengre enn bylten han selv hadde fått. Far tok imot med et overrasket ansiktsuttrykk.
«Hva er dette?»
«Du får pakke den ut å se», svarte Ulv.
Far pakket ut gaven. Det var en stokk. En spaserstokk av den typen gamle gubber brukte for å støtte seg på når beina ikke var til å stole på lengre. Den var forseggjort, blankpusset og med et godt håndtak. Far vendte den i hendene sine, før han så på Ulv:
«Jaha, du mener at far din er blitt så gammel at han trenger stokk?!»
Ordene tydet på at han var irritert, men stemmen sa noe annet.
«Jeg, nei?» svarte Ulv, med påtatt vantro i stemmen. «Du må takke julefaderen!» Ulv gliste.
Far gliste tilbake.
«God jul, far!»
«God jul, Ulv!»
